Bygdebøker er brukt som både stikkord for både gårds- og slektshistorie, generell bygdehistorie, byhistorie og regionshistorie (distriktshistorie). Bygdebøkene er primært reittet mot et lokalt publikum, og er skrevet på lokalt oppdrag (ofte for en kommune eller et historielag, ofte sponset av lokalbanken). Dette skiller disse bøkene fra andre historiske forskingsarbeid med lokalsamfunnet som ramme.

Ordet bygdebok blir i dag mest brukt om de to sjangrene gårds- og slektshistorie og generell bygdehistorie, men kan også omhandle byhistorie og distrikts-regionshistorie.

Tradisjonelt har “bygdebok” vært et større eller mindre bokverk – ofte i flere bind, som i tillegg til gårds-og slektshistorie har inneholdt allmennhistorisk stoff om livet i bygda, slektsskap og boforhold samt en oppramsing av beboere på de forskjellige gårdene. I tillegg er ofte geologien i området, flora og fauna, stedsnavn og andre emner knyttet til så som rettstvister.

Veldig mange av bygdebøkene kommer fra begynnelsen av 1900-tallet i et nært samarbeid med historikere som Oscar Albert Johnsen, Yngvar Nielsen og Edv. Bull d.e. på den ene siden, og dyktige amatører som Lorens Berg, Ivar Kleiven og Jacob Aaland på den andre. I 1906 ble det på initiativ av Den norske historiske forening utarbeidet en storstilt plan for bygdebokarbeid, som la mønster for en systematisk utarbeidelse av både gårds- og slektshistorie, by-, bygde- og regionshistorie.

I de påfølgende åra ble det arrangert en rekke kurs, og Lorens Berg ga ut “Arbeidsveiledning i lokalhistoriske undersøkelser” (1914) og Edv. Bull d.e. sitt foredrag “Bygdehistoriens oppgaver”. Det siste blet fremført på bygdehistoriske kurs i Bergen 1918, Hamar og Kristiansand 1919.

Fra 1922 fikk lokalhistorikerne et faglig forum i tidsskriftet ”Heimen”, som ble utgitt av Landslaget for bygde- og byhistorie. En av hovedoppgavene for både organisasjonen og tidsskriftet var nettopp å fremme arbeidet med gode bygdebøker. Organisasjonen endret i 1982 navn til Landslaget for lokalhistorie.

På Landslagets initiativ opprettet Stortinget i 1955 Norsk lokalhistorisk institutt (NLI), et statlig organ som på permanent basis skulle arbeide med det faglige innen den bygde-, by- og regionshistoriske virksomheten.

Begrepet ”bybok” ble forsøkt innført som en parallell til bygdebok og i Lorens Bergs “Arbeidsveiledning i lokalhistoriske undersøkelser” er det egne avsnitt som omhandler “bybøker”. Førstebind av Tønsbergs historie ble i 1928 utgitt av “Tønsberg bybokkomité”.